Basenjiens Historie

Basenjien er den eneste afrikanske spisshunden som er godkjent av FCI. Rasen er meget gammel. Skjelletfunn som stammer fra det gamle Egypt, ca. 3000 år f. Kr. er meget like dagens basenji. Da Egypts gamle sivilisasjon falt, forsvinner også mange av sporene etter basenjien.

På midten av 1800-tallet begynner oppdagelsesreisende å rapportere om en underlig hunderase, som blandt annet ble kalt Kongo-terrier, Bongo, Nyam-Nyam, Zandehund, Ango-Angari og Snakkehund, om hverandre. Felles for alle navnene, var det rasen basenji, som skjulte seg bak. Rasen hadde antagelig fulgt folkeslag nedover Nilen, og senere spredt seg til Øst- og Vest-Afrika. Rasens opprinnelse er en schensihund fra Kwangodistriktet i Kongo. I landsbyene, fungerte disse hundene som vakthunder og "renholdsarbeidere", men de ble også brukt til jakt, på småvilt. Basenjien jager ved hjelp av synet, med den gode luktesansen, men også hørselen spiller en viktig rolle. I Afrika jager basenjiene byttet mot jegerne, der ofte et nett var spent opp. Under jakten er hundene utstyrt med bjeller, som både skremmer byttet og hjelper eieren med å lokalisere hunden. De var til stor hjelp, når det gjaldt å utrydde sumprotter, enslags stor og vemmelig rotte, som kunne veie opptil 8-10 kg.

Det er mange grunner til at det tok tid, før denne særegne hunden ble etablert, som rase, i Europa. Eierene ville ikke skille seg med hundene sine, hundene døde underveis eller av sykdom, når de kom fram.

I 1895 ble to eksemplarer av basenjihunden innført i England, men de døde fort av valpesyke. Først i 1936 lykkes det endelig, fru Olivia Bruns og ta inn 3 basenjier til England. Litt senere ble den også introdusert i USA, gjennom importer dels fra England, men også direkte fra opprinnelseslandet. Rasen hadde store vanskligheter med å tilpasse seg det nordlige klimaet, både fordi de var lett mottakelig for valpesyke, og fordi de har så tynn pels. I våre dager er disse problemene overvunnet, og rasen finnes i mange forskjellige land. Rasen kom til Norge i 1959. I 1992 ble Norsk Basenji Klubb dannet.

Men husk at Basenjien er en levende kulturarv. Det er opp til oss å forvalte rasen slik at den får beholde sine rasetrekk. Den lille afrikaneren kan gjerne innlemmes i vårt samfunn, men en må ha forståelse for rasens opprinnelige egenskaper.

Basenjiens oppførsel er noe av rasens særpreg. Basenjien er en tam hund, samtidig annerledes enn mange andre hunderaser. Deres nysgjerrighet, men samtidig forsiktighet, dens avventende holdning overfor dyr, mennesker og ukjente situasjoner har gjort at rasen har overlevd i årtusener. Rasen er kanskje ikke en allemannshund, men kommer den i riktige hender, kan det nesten garanteres at en aldri vil ha en annen rase.